Olympisk Fakkelstafettopplevelse
Kamera på… sjekk. Kamera klart… sjekk. Åh, hun er her – raskt!
Lørdag 14de juli 2012, ble den olympiske fakkel ønsket velkommen til øya, langs Bournemouth – Southampton etappen av den olympiske fakkelruten. Så langt som Isle of Wight-arrangementer går, vil dette bli husket i historien. Flammen har nå reist via fakler i 57 dager over hele Storbritannia, og har nådd så mange av befolkningen som mulig! Dag 70 vil se den nå London, for London 2012. Det vil ha vært 8000 fakkelbærere, som for øvrig er antallet små hull som er kuttet i hver av de 8000 forskjellige faklene som ble brukt på reisen.
Offisielle høydepunkter fra London 2012-videoen…
Så, hvordan var den olympiske fakkelrelayen på Isle of Wight? Vel, jeg kan ikke si at det var veldig bra Isle of Wight været. Faktisk, ettersom det hadde regnet mye, var det ganske vått! Jeg er sikker på at dette kan ha skremt noen av innbyggerne, som i stedet valgte å se det på BBCs direkte dekning av den olympiske fakkelrelayen på nettet. Men for titusener av innbyggere og turister dempet ikke regnet vårt humør. Bevæpnet med paraplyer og regnfrakker, fikk Isle of Wight byer og landsbyer langs den olympiske fakkelruten liv med et imponerende antall mennesker, som var ivrige etter å se faklen og støtte Isle of Wights fakkelbærere.
Atmosfæren var en av forventning og spenning, med de gode gamle Union Jack-flaggene som vaiet på nytt… som nettopp hadde blitt lagt bort etter dronningens diamantjubileumsfeiringer! Før fakkelbæreren kom til syne, kom de ulike sponsorkjøretøyene forbi, med musikk som brølte for å få publikum i gang og klare for faklen. Med vite at faklen var bare noen få minutter bak, forårsaket hver politimotorsykkel som passerte eller jubel fra publikum en bølge av spenning, og fikk folk til å strekke på halsen for å se om den olympiske faklen var på vei!
Etter å ha lyttet til den utmerkede dekningen på Isle of Wight Radio, samt å holde et øye med Isle of Wight County Press Twitter feed hele morgenen, visste jeg nøyaktig hvor faklen ville være og når, og dro for å se den olympiske faklen ved Osborne House i East Cowes. Jeg bestemte meg for ikke å prøve å ta en video denne gangen, etter å ha sett faklen på nyhetene ogLondon2012 YouTube-kanalen, visste jeg hvor raskt den passerer. En video tatt mens jeg løp for å innhente, med kameraet hoppende rundt, som gjør deg svimlende og av og til fanget et glimt av fakkelbærerens rygg, ville sannsynligvis ikke vært den beste visningen. I stedet forberedte jeg meg for å prøve å (raskt) ta noen bilder for Min guide til Isle of Wight på Facebook. Når jeg så meg rundt, var jeg ikke den eneste som var klar, med kameraet klart for å prøve å få et godt bilde av denne once in a lifetime-hendelsen!
Den offisielle London2012 Dag 57 Bournemouth til Southampton-videoen…
Stående ved portene til Osborne House, hørte vi alle jubel fra mengden og visste at tiden hadde kommet. Kamera på… sjekk. Kamera klart… sjekk. Åh, hun er her – raskt! Klikk. Åh nei…
Et søppel bilde og hun er gone! Men jeg lar meg ikke lett skremme. Fra dette punktet ble jeg en av de som du har sett løpe bak faklen, hektisk prøvende å holde følge! Men det var fantastisk moro og et flott sted å løpe, langs den private veien til de vakre hagene til denne English Heritage eiendommen. Faktisk fulgte en gruppe av oss med bak, fnisende og heie, inkludert de veldig stolte vennene og familien til en av de East Cowes fakkelbærere som sprøytet av stolthet og støttet henne på veien. Etter et bytte av fakkelbærer og ‘kyss’ av faklene, var vi av gårde igjen. Faklen ble båret gjennom området til Osborne House, så videre ut til hovedveien.
Den olympiske fakkelopplevelsen på Isle of Wight var spennende, et ekte høydepunkt i Isle of Wights 2012-arrangementskalender. Etter å ha fulgt tre forskjellige fakkelbærere, måtte jeg motvillig gi etter for stikket i brystet, og nå angre på at jeg hadde på meg en veldig varm vanntett jakke på hva som viste seg å faktisk være en veldig mild dag. De gratis drikkevarene som en av sponsorkjøretøyene hadde delt ut tidligere, var nå mye verdsatt! (Trenger ikke si… jeg løper vanligvis ikke over avstand veldig ofte.)
Alle dro med smil om munnen og følte at de hadde vært en del av et viktig verdensarrangement, noe de sannsynligvis ikke vil se igjen i løpet av livet. Et av mine favorittøyeblikk var å se en liten gutt bli oppmuntret av moren sin til å holde på den faklen som tilhørte en veldig snill fakkelbærer som allerede hadde løpt. Det vil bli en historie å minne ham om i årene som kommer… bra jobbet, mamma!
Hovedbilde av chelmsfordblue
